Vendepunkt Songtext
von Tonna Brix

Ett sted der finns raben
Ett lite sted i utkant Oslo der jeg trodde vi var trygge hos blod
Tre brødre, en alene mor og en ny ste kar
Jævelen het Jarl
Mislykka far som prøvde seg på nytt
Så han prøvde seg med frykt og vi levde undertrykt
i mange år, ikke typen som slår
men typen som får sår til å blø som om det var i går
1996 (høsten)
Det var dritseint når Jarl klikka, og endelig fikk vist seg Han gikk berserk og raserte kåken
Når han passerte romet vårt var jeg lys våken
Med skrutrekker under puta, var jeg klar til å stikke han ned
Døra gikk opp, det var mutter′n
så jeg ble liggende, hun ba oss hviskende
kle på dere, gå ned. Naboen har han på kne.
Mamma hvor skal vi nå?
Vi tar taxi til krisesenteret hvis jeg har råd!
Og fire delte et rom i nesten et år
En hard tid, men jeg va fri.

Undertrykt så mange år
levd undertrykt så mange år
undertrykt i så mange år
men vi kom ut, men vi kom ut
undertrykt så mange år
levd undertrykt så mange år
Vendepunktet kom til slutt
så vi kom oss ut


I de tusen hjem er det tusen av sjefer
en lite gutt som har drømmer om at huset blir fredlig
Puta over hodet
gutten snufser og freser
tenker på vendepunktet
dagen han snus til det bedre
Mutter'n va′kke gammal dagen fatter'n tok turen
to barn på lærerlønn det var faen ikke kult
da av en eller annen grunn, hu hooka med en kollega som var rødhåra og rund og redda ræva vår en stud.
Men det viste seg at misteren var jævla psykopat, men ikke mot meg som var kar bare mot moder'n og sister′n.
Men jeg begynte å skjønne når jeg hørte det drønne og jeg lista meg ned trappa og så mutter′n på gølvet.
Men etter mange mange lange år med deng og psykisk vold, dronninga tok mot til seg og vendepunktet kom.
Hu kom seg ut, kom seg hjem,
så hu smiler hele dagen, ser seg aldri tilbake.
Jeg er glad i deg mamma.

Undertrykt i så mange år
levd undertrykt så år
undertrykt så mange år
men vi kom ut, men vi kom ut
undertrykt så mange år
levd undertrykt så mange år
Vendepunktet kom til slutt
så vi kom oss ut.

Seks år med drapstrusler, psykisk terror, fyll og politi blei for mye for mamma til slutt dro vi.
En seks timer lang tog tur ut til mormor langt ut paa land, endelig kunne mamma slutte å klage.
Alt var stille og rolig, utrolig kontrast
Kunne sove trygt etter at mamma sa god natt
Omringa av skog, fjell og store åkere
I mot settning til asfalt eksos og det bråke
Nå kunne vi slutte å slåss
Å bygge oss opp
Starta et nytt liv i et så stort hus
Forstod at pappa var sjuk og avhengi av rus
Skjønte det var nødvendlig men et vendepunkt
For henne var det temmlig tungt og veldig vodt
Seks år forseint, men det var riktig valg å ta
Kyssa meg på kinnet å sa
Nå skal alt bli bra

Undertrykt så mange år
levd undertrykt så år
undertrykt så mange år
men vi kom ut, men vi kom ut
undertrykt så mange år
levd undertrykt så mange år
Vendepunktet kom til slutt
så vi kom oss ut.

Bla bla bla.

Slutt.