Sola drukner Songtext
von Granem

Vektløs over bakken
Vinden stryker nakken
Tårer over kinnet
Jeg holder på et minne

Sakte mot en høyde
Og bak meg er det kaldt
Ansiktet er vendt mot sola nå
Men det er kaos over alt

Jeg spinner tråder ut av minner
Som jeg bærer på en revet kropp
Og knyter lange lenker fylt med lys
Og tåketanker som jeg henger opp

Drikker det vi makter
Dråper, la meg stikke langt
Innpust og rare takter frakter
Huet over alt


Står blant høye stammer
Kjenner det ville åpne seg
Møter vonde skygger nå
Som vokser opp og baner vei

Jeg setter et bein før det andre
Løper sakte på en kant som kvesser seg
Alt annet faller fra nå, men huet henger med
Det er for seint å gjemme seg

Jeg tror jeg melder meg ut litt nå
Jeg ser tilbake, men det er ingen vei å gå

Jeg dykker inn i sangen vi delte da det ikke fantes ord
Jeg vil ikke slippe taket, den sangen sier alt – det er så store fine ord
Den harmonerer, og det skjærer akkurat som det skal
Et monument over noe som var fint, men ikke gikk som det kunne gå

Havet puster tåke
Innover ødelagte land
Jeg står her med en fakkel
Jeg står med hånda full av sand

Som renner ut og blåser
Mot et hav som lukter død
Hvor sola drukner sakte
Og maler hele verden rød


Og jeg kjenner ikke lenger
Et par sterke, mjuke hender, som jeg kjente før
Som holdt seg fast da hele isen brast
Det er ikke alle som tør å hjelpe de som blør

Jeg tror jeg melder meg ut litt nå
Jeg ser tilbake, men det er ingen vei å gå

Jeg dykker inn i sangen du sendte da det ikke fantes ord
Jeg vil ikke slippe taket, den sangen sier alt – det er så store fine ord
Den harmonerer, og det skjærer akkurat som det skal

Et monument over noe som var fint, men ikke gikk som det kunne gå
Et monument over noe som var fint, men ikke gikk som det burde gå